Her legges små "Fortellinger" - "Historier" inn. Både egne og andres. Alle er velkommen til å sende inn bidrag. Gjerne med foto.
Ungkaren og Skinneksperten
Elgjegeren hadde vært ungkar i mange år, og trivdes utmerket med det.  Han hadde ingen intensjoner om å skaffe seg noen "bedre" halvdel.  Likevel var det i alle bryllup i familien at noen gamle tanter bestandig lurte på når han skulle finne seg ei tøtte, og da etterhvert tre inn i den hellige ektestand.  Og bestandig like etter vielsen kom de samme gamle tantene bort til ham, ga han et par klapp på skuldra, mens de nesten sukket "Ja ja, neste gang er det din tur"  Dette ble Elgjegeren mektig lei, og han spekulert på hvordan han skulle få en slutt på dette.  plutselig en dag fikk han en idè.  Neste gang det var begravelse i familien, og vedkommende var blitt stedt til hvile, gikk han stille frem til tantene, og med bøyd hode og senket stemme sa han, mens han trøstende klappet dem på skuldra.  "Ja ja, neste gang er det deres tur"

...............................................o.............................................................

Elgjegeren var på pub, og det gikk jo ikke likere for seg enn at han utpå kvelden ble full og begynte å skryte av hvor god han var til å skille div dyrearter fra hverandre, bare ved å kjenne på skinnet.  De andre ville teste fyren, og fant frem forskjellige skinn han skulle artsbestemme.  For hvert rette skinn fikk han da en dram i premie.  det viste seg fort at gubben var en kløpper på å kunne si hva slags dyr skinnet kom fra bare ved å ta på det.  Det var Hare - Rev - Ekorn - Rein - Elg - Gaupe - Jerv - osv.  Gubben ble jo selvsagt bare fullere og fullere, og til slutt ble han fraktet hjem og plassert på trappa.  Etter mye om og men fikk han endelig låst seg inn, vrengt av seg klærne og lagt seg.  Da han morran etter kom inn på badet med en forferdelig hodepine og fikk se seg sjøl i speilet, med en gedigen blåveis, måtte han inn på kjøkkenet til kona for å spøøre om hun visste noe om blåveisen ???  Joda, den hadde hun forklaring på.  Hun var i utgangspunktet rimelig forbann for at han kom hjem langt på natt snydens full, så da han hadde veltet seg opp i senga, kjørt hånda ned i trusa på kjærringa og snøvlet "Dette er skinnet fra en grevling, drept med øks". da smalt det.
...................................................o..........................................................
Litt om tida FØR Elgjakta

ELGJAKT

 

Nå nærmer Elgjakta seg med stormskritt igjen, og ivrige jegere ruster seg for nærkamp med skogens Konge ”Elgen”.

 

Jeg regner med at kruttrøyken snart ligger tjukk over de fleste skytebaner rundt om, og mer eller mindre nærvøse gubber tråkker rundt seg sjøl og prater vås med kompisene. Dette selvsagt for å skjule en gryende nærvøsitet for det forestående.   SKYTEPRØVEN.

Det er i disse dager man oppdager at børsa, som ble satt bort etter jakta i fjor, og som kom frem fra glemselen i år, slett ikke fungerer som forventet.

 

”Det var da som svarte f....”  Noe har skjedd med ”spretterten” siden sist. ”

 

Kan det være noen som har tukla med ”ho” uten lov ?? 

Og det er nå gode råd er dyre, dagene går jo så jævla fort..... og deler er heller ikke bare å springe opp sånn i full fart.  Men det bruker å ordne seg. Det er et ordtak jeg kom på i farten, som jeg har hørt av en kompis, og det går slik.

 

”Fortvil ikke, Lykken står den kjekke bi”,

(seiler man under dette mottoet går det som regel bra.)

 

Men det er ikke bare børsa som skal være med på jakta, egentlig er det utrolig mye utstyr som skal til for å få lagt noen elgskrotter i bakken.  For min egen del innebefatter dette såpass mye personlig utstyr i en eller annen form, at jeg må dele det opp i minst to bører for i det hele tatt greie å bære det ut i bilen, og enda er det helt sikkert noe som er gjenglemt.  Så kan man jo tenke seg et jaktlag med 8 mann som skal avgårde.  Det er ikke rart at flesteparten av elgjegerne kjører en eller annen form for varebil eller firehjulstrekker.

 

Det er nå i disse dager at handelstanden igjen opplever den reneste klondykestemningen i forhold til salg av turutstyr osv.  Veien er ikke lang til disse butikkene når man oppdager at ting ikke ligger der man la de i fjor. 

Slik som i fjor, og året før der, og året før der, skjer sannsynligvis det samme dette året også.  Nesten halvparten av jaktlaget stiller i nytt hyr, med press i buksene og nystivede skjorter.  Gutta ser mest ut som et bilde klippet rett ut av Wistex katalogen.

 

Mange jegere har bikkjer som også skal være i form til jakta, så vi starter tidlig med forberedelsene for å komme i form til rett tid. Så det blir til at man leiter fram den gamle treningsbuksa og joggeskoene, og legger i vei med godt mot.  Bikkja ser ikke ut til å ha problemer med tempoet, da er det værre med meg sjøl.  Etter ett par kilometer i lett terreng, kommer den første litt lange motbakken.  Og det er her det går i stå. Luft er det så vidt jeg greier å få nok av, og knærne er rett og slett blitt geleaktige.  Det er nå tankene går til den gode sofaen hjemme i stua.  Men trim må vi ha, så det er bare å bite tenna sammen og henge i. Trøsten får være at det går seg til utover sommeren. 

 

Matbutikken i bygda har også gode tider i vente, kjøpmannen i bygda gnir seg i hendene og ber en stille bønn til vår herre om at det måtte vært elgjakt hele året, og at det er mannfolka som har ansvaret for innkjøpene heretter. Det er ikke småtteri med proviant som skal til for å overleve ei ukes tid ute i villmarka, ofte ikke mer enn ca 20 – 30 minutter unna nærmeste butikk. Men man skal jo kose seg litt disse dagene også. Kompensere for økt forbrenning er viktig.  Man skal jo gå både til og fra post.

 

Så er datoen plutselig der, og vi endelig kommet til ”sjølve” jakta.  Det kan sikkert skrives mye og mangt om denne også, men det får bli en annen historie.

 

Jeg håper på mange gode bidrag fra foreningens medlemmer etter høstens bravader i Elgskogen.  Det blir helt sikkert mye artig lesestoff.

 

 

 

Kulegrillen
                                     Kulegrillen
Gubben var ikke helt fornøyd med kona, han synes nok ho hadde lagt seg litt vel mye ut på enkelte plasser.  Så da kona på vårparten startet opp med hagearbeid kun iført lette gevanter, kunne han ikke dy seg for å komme med følgende kommentar. 
Kona bøyde seg for å sette noen planter i jorda, naturlig nok ble da akterspeilet det høyeste punktet, og gubben kommenterte passe surt.
" Du ser pinadø ut som en kulegrill bakfra, er du klar over det ?? "  Kjærringa ble jo sjølsagt sur og fornærma for denne kommentaren, men sa ingenting.
Om kvelden etter at de hadde lagt seg, og gubben hadde glemt hele greia, startet han opp med tilnærmelser med henblikk på litt intim sengekos.
Men da heiv gamla seg rundt, slo på lyset, og sa med klar og tydelig røst.
" Nå skal du bare legg deg til å sov, jeg fyrer nemlig ikke opp i kulegrillen bare for ei enslig lita pølse" 
God Grillsesong  :-)
Din overskrift

                            Storoksen i Stordalen

 

 

                                             Storoksen

 

Stordalen ligger inneklemt mellom ville fjell og vatn, mellom Pollan og Storfjell, der blåbæra i liene blir tidlig moden, og ei og anna molte står og skinner i sola.  Er man heldig kan man finne ei og anna tyttebær også.  Orrfugl er også en hyppig gjest i dette området både sommer og vinter, og den karakteristiske «tsjui» høres ofte mellom fjellene. 

 

Sommeren er nå på hell, og høsten begynner å gjøre sitt inntog i Elgskogen.  Storoksen som har tilhold  i Stordalen, har gjort seg klar til høstens ”store” eventyr.  Nå skinner det i nyfeiet gevir, og sola speiler seg i det tjukke gråbrune hårlaget.   

 

Storoksen som har hatt gode og late dager hele sommeren, har nå ikke ro på seg i det hele tatt, han er på stadig vandring innom de forskjellige gropene han har i reviret sitt. Han håper selvfølgelig at innsatsen etterhvert skal belønnes med storfint damebesøk. 

 

Han har hatt et par faste damer de siste årene som mer enn villig har latt seg kurtisere av en flott beiler, som han er denne karen.

Innimellom kommer det også andre friere på besøk i området til Storoksen, men det blir som regel bare en snarvisitt innom dalen, før de høflig men bestemt blir utvist fra området.

 

De siste ukene har ikke Storoksen hatt ro på seg, han har damebesøk.  To store flotte kuer dukket plutselig opp en dag for to uker siden.  Innsatsen med å spre «godlukt» til damene har nå gitt resultater.    Storoksen kurtiserer og varter opp damene etter alle kunstens regler, og snart slipper han til hos den første.  Etterhvert er også den andre kua klar for oksen, og lar han få slippe til.  Iløpet av de to ukene har han nå sikret seg at det er hans gener som blir ført videre.

 

Rastløsheten til Storoksen tar seg nå opp igjen, damene han har besøk av er ikke så interessante lenger, han merker at trangen til å trekke ut av Stordalen for å finne andre damer vokser for hver dag.  Men ennå er han såpass tiltrukket av damene sine at han for sikkerhets skyld blir noen dager til.

 

Oksen som har lagt seg på favorittplassen sin, der han har oversikt over hele dalen, og raskt kan stikke seg bort og til fjells om nødvendig, spisser ørene.  Hørte han feil ??, det var da virkelig ei ku som laget kontaktlyder.                   Han er raskt på beina, og vender oppmerksomheten mot lyden.  Der er den igjen, og joda. Det er ingen tvil, ei dame søker kontakt. 

 

Storoksen siger sakte og majstetisk ned fra hvileplassen sin og ut på en liten åsrygg, der han har flott utsikt over nabodalen.  Der er lyden igjen, den kommer fra området under Trollåsen.  Han har vært i det området flere ganger før, men ofte har han blitt forstyrret av ei lukt han ikke liker, samt noen små grå firbente bråkmakere, som ikke vil la han være i fred, selv om han gjør seg morsk og jager etter de rett som det er.

 

Han står lenge på den lille åsryggen og lytter og værer, mens kua på motsatt side av dalen stadig gjør forsøk på å lokke han til seg.  Han er usikker nå Storoksen, han føler seg ikke trygg på den siden av dalen.  Men han har jo før ristet av seg de firbente bråkebøttene i det kuperte og vanskelige terrenget som omgir Stordalen.  Han er jo tross alt på hjemmebane og lommekjent.

 

Han bestemmer seg for å svare «fristerinnen» på andre siden, og får nesten med det samme svar tilbake.  Hun er visst mer enn klar for herrebesøk den dama.  Storoksen bestemmer seg nå for å krysse Gunnarkilelva, og ta seg opp til kua under Trollåsen.  Det er ikke utenkelig at han kan få henne med seg tilbake til Stordalen, og de trygge omgivelsene der. 

 

Skogen er tett der han beveger seg nesten lydløst nedover mot elva, bare ett og annet grynt høres fra Storoksen nå.  Det ikke Storoksen vet, er at «fristerinnen» han er på tur til, er med i jaktlaget som opererer i området.  Og den som lager lokkelydene har fulgt storoksen i kikkerten ei god stund nå.

 

 Like ved elva - i kanten på ei myr - sitter det nok en jeger - han har post her, helt inn mot grensa til naboeiendommen.  Denne karen er selvsagt fullt klar over hva som er i gjære, og sitter klar om Storoksen skulle la seg lure fram fra den trygge og beskyttende skogen. 

 

Han er fremme i skogkanten Storoksen nå, og står lenge med sansene i helspenn, før han endelig tar sjansen på å krysse den åpne og ganske store myra mellom han og Gunnarkilelva.  Han tar sats, og iløpet av noen få sekunder er han midt ute på myra,  plutselig får han ei fremmed og ubehagelig lukt i nesa.  Han bråstopper, kaster på hodet, og må ha noen små sekunder å orientere seg på.

 

I det samme hører han ett drønn, og ei voldsom kraft, sammen med ei intens smerte stikker i den venstre bogen, han får umiddelbart problemer med å holde seg på bena, og gjør et vaklende forsøk på å komme seg inn i den beskyttende skogen.  Men nå kjenner han at all kraft forsvinner ut av kroppen, og han vil bare legge seg ned for å hvile.

 

Det er nesten vemodig å se Skogens konge så hjelpeløst segne om, for så å bli liggende livløs i ei seng av blåbær og røsslyng. 

 

Det er nå bare minner igjen om Storoksen fra Stordalen, men vi vet at han har ført genene sine videre, og at det er arvtagere som snart vil regjere i Stordalen igjen. Disse vil fohåpentligvis også etterhvert føre sine gener videre, slik at det også i fremtiden blir mulig og få slike flotte jaktopplevelser på nært hold igjen.

 

 

Elgjeger

            ELGJEGER

 

Det er ennå tidlig på morran,

og natta vil liksom ikke helt slippe taket.

En skygge glir sakte gjennom mørket og forsvinner stille

inn under ei lurvegran i ytterkanten av myra.

 

På Puttmyra ligger skodda lavt i skogen,

og stemninga er trolsk.

 

En rev glir sakte langs myrkanten, på leit etter en matbit.

Han stopper opp ei  stund,

og glanar nyskjerrig på  fremmed kar`n under Grana.

Så forsvinner han stille inn i den mørke Granskauen,

der lyset enda ikke har fått overtaket.

 

 

Natta må nå stadig vike plass for dagen,

og sola truer med å jage siste rest av tåka bort.

Det er nå skogen for alvor begynner å våkne,

og et Ekorn priser dagen ved å ta et par raske og vågale hopp

mellom to velvoksne lurvegraner.

 

Nå har sola for alvor fått overtaket,

og gjør sitt beste for å få varme i en frossen skrott,

Bikkja, som har gjort seg flere turer

har nå vært ute i over en halvtime,

Gubben som sitter og venter under

grana begynner å bli litt utålmodig.

Nå må det da skje noe snart.

 

 

Mens skogmusa har det travelt med å samle mat til vinteren,

og hakkespetten ivrig fyller sine matlagre.

Står det ei elgku med kalven sin,

og beiter rolig på ei lita rogn.

Kalven, som enda har mye spillopper innabords

danser rundt omkring, men tør ikke gå så langt unna mor si enda.

Kua ser med kjærlige øyne på kalven sin

Som bekymringsløst driver med sitt.

 

 

 

Bortunder Grana blir det fort mer liv,

Når elgkua og kalven får besøk.

Og ei lita, smånærvøs elgbikkje

tar de første prøvende boffa mot elgen.

 

 

Han kvekker orntlig til gubben,

Der han nå sitter å halvsover under  lurvegrana.

 

 

Hu blir mer å mer vågal bikkja nå

Det låter jamt borti skogen

Han ”far” sjøl smiler lunt i skjegget

mens han fornøyd sier til seg sjøl

 

Ja, var det ikke det jeg sa, det blir nok bikkje ta den loppefrakken også.

 

Og mens høstsola sakte stiger på himmelhvelven

Og tyttebæra står rødmende innimellom granlegga

synger elglosen mellom trea

Det er i  slike stunder det er godt å væra elg jeger og Bikkjekar.

 

 

  GOD JAKT

Etter noen forsiktige og prøvende boff, står snart losen i fast stand.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

31.08 | 08:48

Ser at den fungerer ikke som link. Må kopiere den, og lime den inn i adresselinja.

...
30.08 | 18:05

Hei. Jeg får ikke åpnet denne koblingen ?

...
29.08 | 22:06

https://youtu.be/dqzRtHVHfnE

Vinsja i bruk👍

...
12.09 | 22:18

Jeg liker bilder og underholdning!!!

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE